Høring av forskrift om tilfluktssteder

Ås kommune vedtar følgende høringssvar til Justis- og beredskaps- departementet:

Ås kommune vurderer at høringsforslaget i begrenset grad følger opp anbefalingene knyttet til tilfluktsrom slik disse er omtalt i Totalberedskapsmeldingen, jf. meldingens kapittel 6. Kommunen mener videre at forslaget i liten grad bidrar til å avklare eller håndtere flere sentrale problemstillinger på området.

Ås kommune mener at det overordnede ansvaret for planlegging, dimensjonering, metodeutvikling, kravsetting, prioritering og kvalitetssikring av tilfluktssteder fortsatt må ligge hos staten ved DSB/Sivilforsvaret, og ikke flyttes til kommunene. Kommunes rolle bør være å bistå, og ikke å overta statens rolle.

Ut fra dagens verdensbilde må kapasitet knyttet til tilflukts- og beskyttelsesrom styrkes spesielt i befolkningstette områder. Samtidig tar det mange år å planlegge og bygge nye tilfluktsrom. Derfor må det nå gjøres klare valg og iverksettes konkrete fysiske og organisatoriske tiltak som hjelper innbyggerne dersom en krisesituasjon oppstår.

Vi anbefaler at alle kommuner i Oslos nærhet må få de samme krav og rettigheter som kommuner i sentralitetsklasse 1 og 2. I en krigssituasjon kan befolkningen i kommunene rundt Oslo øke betydelig pga. selv-evakuering til fritidsboliger.

Ås kommune støtter forslagene om å tydeliggjøre beskyttelsesrom som et reelt alternativ til tilfluktsrom. Vi støtter også forslaget om å differensiere krav til tilfluktsrom og beskyttelsesrom ut fra kommunenes risikoprofil. Vi støtter videre at det innføres en rett for kommunene til å kunne rekvirere bruksrett til dekningsrom i private eiendommer (ref. spørsmål stilt i notatet kapittel 5.7). Samtidig er vi kritisk til følgende:

1. Utbygging av nye tilflukts- og beskyttelsesrom: Kommunene blir pålagt å løse behov for tilflukts- og dekningsrom, men vesentlige virkemidler mangler. Det må umiddelbart på plass lovverk som gjør at det i kommuner i sentraliseringsklasse 1 og 2 og andre utsatte kommuner stilles krav til at utbyggere bygger beskyttelsesrom eller tilfluktsrom (ref. notatets kapittel 5.7).

2. Måltall for dekningsgrad: Det er uheldig at det ikke defineres klare standarder for dekningsgrader, i alle fall i tiltaksklasse 1 og 2. (ref. notatets kapittel 5.5). Ordningen slik den er foreslått synes å være arbeidskrevende. Når dette overlates til kommunale ROS- analyser vil det vesentlig forsinke arbeidet og i praksis utsette oppstart av tiltak med flere. Manglende nasjonale krav kan også føre til kommunene av kortsikte hensyn (for eksempel økonomiske hensyn eller press fra utbyggere) analyserer seg bort fra langsiktige gode tiltak. Det vil heller ikke være forståelig for befolkningen om to nabokommuner definerer helt ulike krav til dekningsgrad. Det må derfor defineres slike nasjonale krav.

3. Vedlikehold av private dekningsrom: Kommunene er enige om at eiere av rom som utpekes som nye dekningsrom skal slippe investeringskostnad ved etablering av funksjonaliteten, men de må pålegges et klart vedlikeholdsansvar (ref. spørsmål stilt i notatet kapittel 5.9). Uten slikt ansvar vil mange rom fort kunne forringes. Hverken kommuner eller sivilforsvar vil i praksis kunne følge opp dette. Ansvaret må ligge hos eier.

4. Økonomi: Høringsdokumentet bagatelliserer kostnadene kommune påføres med forslaget (ref. spørsmål stilt i notatet kapittel 6.5). Det står eksplisitt at kommunene i sentraliseringsklasse 1 og 2 får ansvar for å etablere nye dekningsrom. Videre legger forslaget opp til at dette skal skje i stor grad i eksisterende bygg (offentlige og private) og at kommunene skal ta alle kostander ved dette. Disse kostnadene fremstilles i rapporten som «beskjedene». Vi oppfatter at disse kostnadene vil kunne dreie seg om mange millioner kroner, noe som i tilfelle vil være en stor ekstra belastning for kommunebudsjettene. Det må derfor etableres en ubyråkratisk tilskuddsordning knyttet til etablering av slike rom.

Å vurdere egnede tilfluktssteder er en langt mer omfattende oppgave enn å peke ut bygninger med kjeller, underetasje eller parkeringsanlegg. Slike vurderinger krever blant annet kompetanse innen bygningskonstruksjon. For Ås kommune kan dette medføre at vi må hente inn kostbar spesialkompetanse.

Ås kommune mener at nye oppgaver ikke kan innføres som en ufinansiert kommunal meroppgave. Dersom forskriften vedtas med konkrete kommunale plikter, bør det etableres en statlig finansieringsordning eller kompensasjonsmekanisme som dekker kommunenes merarbeid.

5. Sivilforsvarets kapasitet og oppfølging av tilfluktsrom i privat eie: Vi opplever i dag at Sivilforsvaret i liten eller ingen grad har ressurser til å følge opp tilflukts- og beskyttelsesrom i privat eie. Mange av dagens rom er dessverre i praksis ikke tilgjengelig, eller det er utført tiltak som ødelegger funksjonaliteten. Det å komme med klare pålegg som følges opp i praksis er et tiltak som raskt vil bedre situasjonen og gjøre dagens dekningsgrader mer reelle. Sivilforsvaret bør derfor styrkes og settes i stand til å gjennomføre dette samt de øvrige oppgaver de pålegges i forskriften slik at de ikke blir en flaskehals i arbeidet.

6. Overtredelsesgebyr: Mange private tilfluktsrom er over tid forsømt vedlikeholdsmessig. Med de maksimale gebyrsatser som er foreslått vil det kunne føre til at enkelte spekulerer i å ikke gjennomføre vedlikehold av økonomiske årsaker. Satsene bør derfor dobles.

Ås kommune ber departementet justere forskriftsforslaget slik at ansvarsdelingen mellom stat og kommune blir tydeligere, og slik at kommunene ikke pålegges et ansvar som krever nasjonal sikkerhetsfaglig, byggteknisk og sivilforsvarsfaglig kompetanse uten tilstrekkelig statlig styring, støtte og finansiering.