KS debatthefte 2025. Del 1 Forventningsgapet

Behandling

Morten Anker (R) fremmet følgende forslag: Forslag fra Rødt: Kommunedirektørs forslag med følgende endringer: Stryk punkt om rettigheter og eksempler på side 4 og 5. Stryke denne delen. "Rettighetene til enkeltindivider må tilpasses / avgrenses slik at kommunen har muligheter til å utnytte ressursene på en best mulig måte for befolkningen. Nå har graden av rettighetsfesting blitt så omfattende at vi ikke får utnyttet de årsverkene som er tilgjengelig i landet på en god nok måte. Dette igjen svekker det samlede tilbud til befolkningen. Særlig alvorlig er det at basistilbudet i skoler, barnehager, pleie og omsorg utarmes for ressurser slik at vi ikke klarer å jobbe forebyggende og hjelpe innbyggere med moderate hjelpebehov. Dette presser over tid enda flere innbyggere inn i dyre enkeltvedtak. Eksempler på nødvendige tilpasninger er:

• Rettigheter til å bestemme hvor man skal bo selv om man mottar omfattende hjelp finansiert av fellesskapet må endres. Dagens rett gir manglende samordningsmuligheter og gjør at vi ikke har nok personell. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om den enkeltes rett til å få hjelp, men at man om fellesskapet skal bruke store beløp på å hjelpe må vi kunne stille krav til at man bosetter seg slik at hjelpen kan gis på en effektiv måte.

• Rettigheter som gjør at vi ikke kan se bemanning til flere brukere i sammenheng må fjernes.

• Husbankens «synsing» om hvilke brukergrupper vi kan plassere i nærheten av hverandre og hvor mange brukere vi kan ha i samme området. Disse kravene gir helt unødvendige økninger i driftsomkostninger.

• Rettigheter etter opplæringsloven som gjør at vi binder ressurser til å hjelpe enkeltelever når problemer har oppstått fremfor å hjelpe en gruppe elever før utfordringene til den enkelte blir for store må endres.

• Statlige tilsynsmyndigheters snevre tolkninger og krav til tidkrevende prosesser som ikke har noen praktisk betydning for brukerne, f.eks. arbeidstilsynets krav til bruk av tilsynets egne maler, arkivverkets mange formalkrav, statsforvalters krav til dokumentasjon i oppvekstsaker o.l. Ås kommune presiserer at vi ikke vil frata brukere hjelp, men vi må erkjenne at vi må gjøre endringer i hvordan denne hjelpen gis for å nå flest mulig. "

Sverre Strand Teigen (H) fremmet følgende fellesforslag fra H, FrP, Sp og INP: Ås kommunes innspill til KS debatthefte, del 1: Folkevalgte

1. Hvordan kan dere som folkevalgte redusere og håndtere forventningsgapet gjennom aktiviteten i de politiske organene (kommunestyre/fylkesting og underliggende organer) og samspillet med administrasjonen? Svar: Ås kommune anser at forventningsgapet først og fremst skapes av statlige myndigheter. Det er vanskelig for lokalpolitikere å stå i det forventningsgapet som skapes på nasjonalt nivå og det kommunale selvstyre oppleves å bli stadig mindre. KS må derfor rette sin virksomhet på dette området mot statlige myndigheter. Lokalt må vi være tydelig ovenfor våre innbyggere på hva kommunen faktisk kan klare, og ikke bidra til å skape urealistiske forventninger. Vi må også ta ansvar for løpende effektivisering og dessverre også redusere på ikke lovpålagte oppgaver som vi vet betyr mye for innbyggerne. Ås kommune er opptatt av at kommunen også i tider med dårlig økonomi ikke skal miste de grunnleggende perspektivene som grunnleggende verdier, holdninger, og rettigheter for den enkelte innbygger.

2. Hvordan kan KS bistå i dette arbeidet i den enkelte kommune og fylkeskommune? Svar: KS bør bidra med informasjonskampanjer, enkelt tilgjengelige argumenter og fakta knyttet til forventningsgapet. Innbyggere

3. Hvordan kan dere som folkevalgte bidra til å skape forståelse i befolkningen og lokalsamfunnet for at ressursene er begrenset og at dette tvinger frem tøffere prioriteringer og alternative løsninger? Svar: God dialog mellom lokalpolitikere og innbyggere, og mellom lokalpolitikere er svært viktig. Samtidig er det lite lokalpolitikerne kan gjøre om nasjonale politikere stadig undergraver lokalpolitikernes budskap gjennom å gi urealistiske forventninger via nasjonale media. Den enkelte innbygger som har behov for tjenester skal oppleve at dens individuelle rettigheter ivaretas i tråd med norsk lov og forskrifter. Kommunen må være aktiv i å informere og veilede innbyggerne om hva de kan forvente og ikke forvente av kommunale tjenester, og ikke minst om hva innbyggerne selv må ta ansvar for. Kommunen bør systematisk arbeide for at den enkelte innbygger selv tar ansvar for sitt eget liv, bla ved å yte aktiv bistand slik at flest mulig blir selvhjulpne. Eks. de som leier kommunal bolig, og de som kommer til å leie slik i framtiden, bør hjelpes aktivt til å kjøpe egen leilighet med Husbankmidler. Det er viktig for den enkeltes liv og gir bedre økonomiske rammer for kommunen. Nasjonale myndigheter

4. Hva vil være de viktigste budskapene KS kan bringe inn i dialogen med nasjonale myndigheter for å redusere statlig detaljstyring, gi mer fleksibilitet og øke handlingsrommet lokalt innenfor velferdsområdet? Svar: Storting og regjering må ta ansvar for å redusere forventningsgapet. De skaper både gjennom retorikk, symbolpolitikk og underfinansierte reformer et helt urealistisk bilde av hva kommunesektoren kan klare å levere nå og i fremtiden. Nasjonale politikere må ta inn over seg hvordan mangelen på arbeidskraft og manglende økonomiske rammer begrenser kommunene. Ås kommune understreker at dette er en tverrpolitisk utfordring og ikke er nyttet til noe enkeltparti. Nasjonale politikere må også ta inn over seg hvordan deres lovkrav, reguleringer, formalkrav og rettighetsfestinger presser kommunalt ansatte til å bruke stadig mer tid på dokumentasjon, papirarbeid og formaliteter fremfor reelt å bidra til innbyggernes velferd. Finansieringsansvaret for kostbare rettighetsfestede tjenester, som f.eks BPA, bør overføres til staten. Det statlige detaljstyre må reduseres vesentlig innen nær sagt alle områder. Særlig viktig er det med større kommunalt selvstyre innen helse, pleie og omsorg, oppvekst og lokale byggesaker. Statsforvalter og direktorat må få vesentlig begrenset sin mulighet til å gripe inn i det lokale selvstyre med f.eks. pålegg, dokumentasjonskrav, utredningskrav og bøter. Offentlige myndigheter må være positive til private initiativ som avlaster kommunens økonomi, og støtte og veilede private slik at de lykkes med initiativene. Det må presiseres for Statsforvalter, direktorat og andre statlige organer at de ikke kan presse flere oppgaver på kommunene, eller stramme inn praksis ovenfor kommunene, uten at det inngår i en helhet. I dag synes det som om mange av disse organene nærmest på eget initiativ strammer inn praksis. Rettighetene til enkeltindivider må tilpasses / avgrenses slik at kommunen har muligheter til å utnytte ressursene på en best mulig måte for befolkningen. Nå har graden av rettighetsfesting blitt så omfattende at vi ikke får utnyttet de årsverkene som er tilgjengelig i landet på en god nok måte. Dette igjen svekker det samlede tilbud til befolkningen. Særlig alvorlig er det at basistilbudet i skoler, barnehager, pleie og omsorg utarmes for ressurser slik at vi ikke klarer å jobbe forebyggende og hjelpe innbyggere med moderate hjelpebehov. Dette presser over tid enda flere innbyggere inn i dyre enkeltvedtak. Eksempler på nødvendige tilpasninger er:

• Rettigheter til å bestemme hvor man skal bo selv om man mottar omfattende hjelp finansiert av fellesskapet må endres. Dagens rett gir manglende samordningsmuligheter og gjør at vi ikke har nok personell. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om den enkeltes rett til å få hjelp, men at man om fellesskapet skal bruke store beløp på å hjelpe må vi kunne stille krav til at man bosetter seg slik at hjelpen kan gis på en effektiv måte.

• Rettigheter som gjør at vi ikke kan se bemanning til flere brukere i sammenheng må fjernes.

• Husbankens «synsing» om hvilke brukergrupper vi kan plassere i nærheten av hverandre og hvor mange brukere vi kan ha i samme området. Disse kravene gir helt unødvendige økninger i driftsomkostninger.

• Rettigheter etter opplæringsloven som gjør at vi binder ressurser til å hjelpe enkeltelever når problemer har oppstått fremfor å hjelpe en gruppe elever før utfordringene til den enkelte blir for store må endres.

• Statlige tilsynsmyndigheters snevre tolkninger og krav til tidkrevende prosesser som ikke har noen praktisk betydning for brukerne, f.eks. arbeidstilsynets krav til bruk av tilsynets egne maler, arkivverkets mange formalkrav, statsforvalters krav til dokumentasjon i oppvekstsaker o.l. Ås kommune presiserer at vi ikke vil frata brukere hjelp, men vi må erkjenne at vi må gjøre endringer i hvordan denne hjelpen gis for å nå flest mulig.

Olav Fjeld Kraugerud (V) fremmet følgende fellesforslag fra V og PS: Folkevalgte KS spør:

1. Hvordan kan dere som folkevalgte redusere og håndtere forventningsgapet gjennom aktiviteten i de politiske organene (kommunestyre/fylkesting og underliggende organer) og samspillet med administrasjonen? Svar: Som folkevalgte i Ås opplever vi at forventningsgapet først og fremst blir skapt av sentrale politiske myndigheter. Det kommunale selvstyre oppleves å bli stadig mindre. KS må derfor rette sin virksomhet på dette området mot statlige myndigheter.

Lokalt må vi være tydelig ovenfor våre innbyggere på hva kommunen faktisk kan klare, og ikke bidra til å skape urealistiske forventninger. Vi må også ta ansvar for løpende effektivisering og dessverre også redusere på ikke lovpålagte oppgaver som vi vet betyr mye for innbyggerne. KS kan bidra med enkelt tilgjengelige argumenter og fakta knyttet til forventningsgapet.

Som folkevalgte bør vi bidra til at forslag om endringer i tjenester og andre publikumsrelaterte oppgaver blir varslet i god tid, slik at befolkningen får tid til å sette seg inn i konsekvenser, særlig ved større endringer.

2. Hvordan kan KS bistå i dette arbeidet i den enkelte kommune og fylkeskommune?

Svar:

• Som lokale folkevalgte opplever vi å stå i et forventningsgap som skapes på nasjonalt nivå og det kommunale selvstyre oppleves å bli stadig mindre. KS må derfor rette sin virksomhet mot regionale og statlige myndigheter for bidra til å utvide økonomiske rammer, og hvordan vi kan organisere og effektivisere tjenestene.

• Lokalpolitikere har ulike roller i kommunene. På den ene siden må vi være tydelig overfor våre innbyggere på hva kommunen faktisk kan klare, og ikke bidra til å skape urealistiske forventninger. Vi må hele tiden søke etter mer effektive måter å rigge organisering og utførelse av oppgaver og tjenester. Når dette rammer tjenester som betyr mye for innbyggerne, er tydelig kommunikasjon ekstra viktig.

• Helse- og sosial er opptatt av at kommunen også i tider med dårlig økonomi ikke skal miste de grunnleggende perspektivene som grunnleggende verdier, holdninger, og rettigheter for den enkelte innbygger. Den enkelte innbygger som har behov for tjeneste på området skal oppleve at dens individuelle rettigheter ivaretas i tråd med norsk lov og forskrifter.

• KS kan bidra med enkelt tilgjengelige argumenter og fakta knyttet til forventningsgapet.

Innbyggere: KS spør:

3. Hvordan kan dere som folkevalgte bidra til å skape forståelse i befolkningen og lokalsamfunnet for at ressursene er begrenset og at dette tvinger frem tøffere prioriteringer og alternative løsninger?

Svar:

• God dialog mellom lokalpolitikere og innbyggere, og mellom lokalpolitikere er svært viktig. Dette krever god samhandling mellom nasjonale, regionale og lokale partiorganisasjoner. Som lokalpolitikerne opplever vi at dette fungerer dårlig og erfarer at nasjonale politikere stadig undergraver lokalpolitikernes budskap gjennom å gi urealistiske forventninger via nasjonale media.

• Kommunen må være aktiv i å fortelle innbyggerne om hva de kan forvente og ikke forvente av kommunale tjenester, og ikke minst om hva innbyggerne selv må ta ansvar for.

• For området helse og sosiale bør en prioritere viktige områder med størst forbruk først, da de trolig har mest effekt opp mot innbyggerne.

Nasjonale myndigheter KS spør:

4. Hva vil være de viktigste budskapene KS kan bringe inn i dialogen med nasjonale myndigheter for å redusere statlig detaljstyring, gi mer fleksibilitet og øke handlingsrommet lokalt innenfor velferdsområdet?

Svar:

• Vi mener Storting og regjering har det største ansvaret for å redusere forventningsgapet. Ved underfinansierte reformer skaper Storting og regjering et urealistisk bilde av hva kommunesektoren kan klare å levere nå og i fremtiden. Nasjonale politikere må ta inn over seg hvordan mangelen på arbeidskraft og manglende økonomiske rammer begrenser kommunene. Ås kommune understreker at dette er en tverrpolitisk utfordring og ikke er knyttet til enkeltparti.

• Det er behov for en gjennomgang av Statsforvalter, direktorat og andre statlige organers mulighet til overføring av oppgaver til kommunene. Vi opplever at stadig flere oppgaver overføres kommunene, eller innstramming av praksis ovenfor kommunene, uten at det inngår i en helhet. Samtidig fører nye lovkrav, reguleringer, formalkrav og rettighetsfestinger til at kommunens ansatte må bruke stadig mer tid på dokumentasjon, papirarbeid og formaliteter fremfor reelt å bidra til innbyggernes velferd. Det kan være grunn til å spørre hva som er hensiktsmessig for å yte et godt tilbud til innbyggerne i kommunene.

• Videre erfarer vi at rettighetene til enkeltindivider av ulike art ikke henger sammen med kommunens organisering og ressurser. Det er en risiko for at hensynet til enkeltes behov og rettigheter kan gå ut over det samlede tilbudet til befolkningen. Særlig alvorlig er det at basistilbudet i skoler, barnehager, pleie og omsorg utarmes for ressurser slik at vi ikke klarer å jobbe forebyggende og hjelpe innbyggere med moderate hjelpebehov. Dette presser over tid enda flere innbyggere inn i dyre enkeltvedtak. Det må derfor følge ressurser med rettighetene til enkeltindivider, slik at for eksempel personer med funksjonsnedsettelser og barn med behov for tilrettelegging i barnehage og skole, får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter.

• Rettigheten til å bestemme hvor man skal bo selv om man mottar omfattende hjelp finansiert av fellesskapet, kan være utfordrende for kommunene. Det er behov for nytenkning rundt begrepet effektivisering og samordning, og utvikling av gode løsninger for å oppfylle denne rettigheten. Her må Storting og regjering ta ansvar og bidra, slik at en trang kommuneøkonomi ikke rammer de mest sårbare gruppene i kommunene våre. Det kan gjelde for flere rettigheter hvor behov for samordning er viktig for effektive tjenester. Blant annet kan språkopplæring i helse- og omsorgsinstitusjoner kombinere flere rettigheter og tjenester.

• Videre må det være sammenheng mellom Husbankens krav og kommunene rammer til å kunne oppfylle krav til etablering av boliger til personer med helse- og omsorgsbehov hele døgnet.

• Videre bør rettigheter etter opplæringsloven gjennomgås. I Ås kommune går det mye ressurser til enkeltelever etter at problem(er) har oppstått. Dette er bl.a. ting man kunne avverget gjennom tiltak på gruppenivå, som ville vært betydelig rimeligere. Ås kommune har forsøkt å snu dette, men mener kommunen blir straffet fordi vi har færre enkeltvedtak enn sammenlignbare kommuner. Her bør det gjøres noe med regelverket, overordnet myndigheter og ressurstilgang. Det må lønne seg for kommunen å forebygge fremfor å reparere.

• Som lokalpolitikere i Ås er vi opptatt at de som trenger og har rett til hjelp skal få det. Innspillene er skrevet i en erkjennelse at det må gjøres endringer i hvordan denne hjelpen gis for å nå flest mulig. Dette trenger vi drahjelp fra KS for å få til.

Votering

Forslag fra R ble nedstemt 23 mot 10 (6 Ap, 3 SV, 1 R)

Fellesforslag fra V og PS ble nedstemt 17 mot 16 (6 Ap, 3 SV, 3 MDG, 2 V, 1 PS, 1 R)

Fellesforslag H, FrP, Sp og INP ble vedtatt 17 mot 16 (6 Ap, 3 SV, 3 MDG, 2 V, 1 PS, 1 R)

Avskrift fra protokollen hos kommunen (maskinutlest PDF, mellomrom kan stå feil). Protokollen gjelder.